Félix VallottonMaleri, biografi og museumsamlinger

Tidlig liv, familie og utdanning

Félix Vallotton ble født i Lausanne i Sveits i 1865. Han vokste opp i et protestantisk hjem der livet fulgte en mer forutsigbar og konservativ sti. Faren arbeidet som apoteker og gikk senere over til sjokoladeproduksjon. Selv om familiens bakgrunn var forankret i disse stabile og praktiske yrkene, følte den unge mannen en dragning mot noe helt annet. I en alder av seksten år forlot han det kjente Sveits til fordel for de travle gatene i Paris, drevet av et ønske om å skape et levebrød gjennom kunsten.

Da han ankom Paris, meldte han seg på Académie Julian i januar 1882. Dette var en periode med intens teknisk utvikling. Han studerte under Jules Joseph Lefebvre og Gustave Boulanger, og lærte disiplinen som kreves for å mestre form og komposisjon. Talentet hans var tydelig allerede tidlig; i 1883 lyktes han i konkurransen om å komme inn ved École des Beaux-Arts. Til tross for denne bragden valgte han å bli værende ved Académie Julian, for å holde seg nær sine jevnaldrende og de sosiale kretsene som til slutt skulle forme hans karriere.

Tilknytningen til Nabis-gruppen

I 1890-årene befant Vallotton seg i de kreative kretsene til en gruppe unge kunstnere kjent som Les Nabis. Her knyttet han nære vennskap med Pierre Bonnard og Edouard Vuillard, og fant en følelse av fellesskap blant disse skapende sjelene. Til tross for disse personlige båndene, passet han ofte dårlig inn i gruppen. Han var en mann med en annen bakgrunn, og hans likemenn omtalte ham tidvis som le Nabi étranger. Denne betegnelsen gjenspeilet hans status som en sveitsiskfødt kunstner i en ellers overveiende fransk krets.

Hans tid med Nabis-gruppen ble relativt kortvarig. Selv om han delte deres interesse for visse estetiske idealer, slo han seg aldri helt til i bevegelsen. Faktisk stilte han bare ut sammen med dem ved én anledning. Hans tilstedeværelse i gruppen var mer en personlig tilknytning enn et permanent medlemskap. Han forble en særpreget skikkelse som opprettholdt et helt eget perspektiv, selv når han var omgitt av den avantgardistiske energien i Paris.

Teknikk og kunstnerisk stil

Félix Vallottons tilnærming til kunsten var preget av en viss kontrollert distanse. Hans stil smeltet sammen elementer fra postimpressionismen og symbolismen, noe som ofte resulterte i et uttrykk som føltes både moderne og merkelig ubevegelig. I maleriene sine beveget han seg ofte bort fra den myke, utviskede kantene som kjennetegnet tradisjonell portrettkunst. I stedet foretrakk han flate fargefelt, skarpe linjer og en bevisst forenkling av detaljer. Denne metoden ga verkene hans en strukturert, nesten grafisk kvalitet som skilte ham fra mange av hans samtidige.

Selv om maleriene hans ofte lente seg mot denne forenklede estetikken, forble den tekniske utførelsen presis. Han benyttet penselstrøk karakteristiske for nyimpressionismen, hvor han la lag på lag med pigment for å skape dybde og luminans. Til tross for denne tekniske omsorgsfullheten, ble motivene hans ofte presentert i en upersonlig og realistisk stil. Han søkte ikke å forsterke dramatikken i en scene gjennom svulstige gester; snarere fanget han den stille, og til tider urovekkende, virkeligheten i øyeblikket. Denne tilbakeholdenheten lot komposisjonen og samspillet mellom lys og skygge bære bildets emosjonelle tyngde.

Kanskje var han aller mest innflytelsesrik gjennom sitt arbeid med tresnitt. Félix Vallotton ble en sentral skikkelse i utviklingen av det moderne tresnittet, og han brukte mediet til å eksperimentere med dristige og oppfinnsomme trykkteknikker. Han forsto hvordan man kunne utnytte treblokkens råhet til å skape en slående visuell effekt, og han brukte ofte mediet til å kommentere de sosiale og politiske realitetene i sin egen tid. Hans evne til å oversette komplekse ideer til disse direkte og kraftfulle trykkene bidro til å redefinere mediets muligheter.

Viktige verk og motivvalg

Vallottons kunstneriske interesser var vidstrakte og spente fra stille portretter og stilleben til landskap og nakenstudier. Han rettet ofte blikket mot det hverdagslige, og fant en måte å fange stillheten i et rom eller lysets spill over et landskap på. I 1892 skapte han Den syke jenta, et verk som reflekterer hans evne til å skildre menneskelige motiver med en dyp følelse av realisme. Innen 1895 hadde fokuset hans skiftet mot mer atmosfæriske scener, slik som Måneskinn, som benyttet forenklede former for å antyde en stemning snarere enn bare en bokstavelig gjengivelse av natten.

Hans treblokktrykk åpnet opp for utforskning av enda mer intense, psykologiske territorier. I desember 1898 utga han serien Intimitet, en samling treblokktrykk som undersøkte spenningene i det private hjemmet. Samme år skapte han Det røde rommet, et maleri med tempera på papp som brukte et dypt rødt interiør for å ramme inn et par i en døråpning. Disse verkene etterlot ofte en følelse av uro, og fanget en opplevelse av isolasjon selv når menneskene i motivet var sammen. Han hadde en unik evne til å få en scene til å føles både intim og på samme tid merkelig distansert.

Etter hvert som karrieren hans skred frem, fortsatte han å raffinere sin tilnærming til motivene sine. I 1907 malte han Portrett av Gertrude Stein, et verk som krevde en metodisk og nesten lagdelt tilnærming til lerretet. Enten han arbeidet med de dristige linjene i et trykk eller de subtile teksturene i et oljemaleri, forble motivene hans forankret i en form for observasjonell ærlighet.

• Den syke jenta (1892)
• Måneskinn (1895)
• Intimitet (1898)
• Det røde rommet (1898)
• Portrett av Gertrude Stein (1907)

De senere år og døden

Livet brakte en betydelig endring i Vallottons omstendigheter i 1898, da han giftet seg med Gabrielle Rodrigues-Henriques, en velstående enke. Denne foreningen ga ham en økonomisk trygghet som endret retningen på karrieren hans. Da han ikke lenger trengte å støtte seg på inntektene fra sine vellykkede illustrasjoner, kunne han rette hele sin oppmerksomhet mot maleriet. Innen 1900 hadde han blitt fransk statsborger, noe som ytterligere sementerte hans plass i landet han hadde kalt sitt hjem siden ungdommen.

Hans senere år var preget av en vedvarende hengivenhet til hans helt særegne måte å betrakte verden på. Han forble en sveitsisk og fransk maler og grafiker, og opprettholdt sin tilstedeværelse i kunstverdenen gjennom sine distinkte og ofte urovekkende skildringer av virkeligheten. Selv som tiårene gikk, beholdt verkene hans en viss klarhet og en motvilje mot å følge de mer eksperimentelle stiene til avantgarden. Han levde gjennom en periode med enorme globale endringer, men hans fokus forble rettet mot de stille, ofte spenningsfylte detaljene i det hjemlige og sosiale liv.

Félix Vallotton døde i Paris den 29. desember 1925. Han etterlot seg et livsverk som reflekterte et liv levd i skjæringspunktet mellom tradisjonene fra hans sveitsiske oppvekst og den moderne energien i Frankrike.

Arv og varig innflytelse

Félix Vallotton etterlot seg et kunstnerskap som føltes helt unikt, og som ofte etterlot betrakteren med en følelse av uro. Han søkte ikke å behage øyet med lettvinte eller komfortable motiver; i stedet fanget bildene hans ofte en særskilt spenning eller en stille, urovekkende atmosfære. Denne kvaliteten gjorde ham til en sentral skikkelse innenfor den franske avantgarde-gruppen Les Nabis, selv om han forble en noe distinkt skikkelse blant sine likemenn. Han beveget seg gjennom kunstverdenen med et blikk som var helt hans eget, og han nektet å følge de mer eksperimentelle stiene mot abstraksjon eller kubisme som hans samtidige omfavnet.

Hans virkning var kanskje aller tydeligst i måten han pustet nytt liv i tresnittets medium på. Han ble en ledende skikkelse i gjenopplivingen av det ekte tresnittet, og transformerte det fra en enkel illustrasjonsmetode til en respektert og uavhengig kunstform. Gjennom sine trykk oppnådde han en grafisk klarhet som talte direkte til den moderne tidsalder. Evnen hans til å bruke dristige linjer og skarpe kontraster gjorde det mulig for ham å kommentere sin tids sosiale og politiske realiteter med en direktehet som få andre kunne måle seg med.

• The Red Room (1898)
• Portrait of Gertrude Stein (1907)
• Un soir sur la Loire (1923)

Hvor man kan se verkene i dag

For å oppleve den lavmælte spenningen i Vallottons interiører, kan man reise til kantonmuseet for skjønnkunst i Lausanne i Sveits, hvor The Red Room er bevart. Dette verket, som fanger et par stående i en mørk døråpning, gir et glimt inn i de hjemlige atmosfærene han ofte utforsket. I Zürich huser Kunsthaus Zürich flere av hans betydningsfulle verk, inkludert The Sick Girl og The Visit.

Hans nærvær i Paris er merkbart i Musée d'Orsay, som bevarer The Balloon. Dette verket reflekterer måten han kunne fange et spesifikt øyeblikk i tiden gjennom sitt unike blikk. For de som er interessert i hans portretter, forblir hans fremstilling av Portrait of Zola en del av vår katalog, sammen med andre verk som The Waltz.

• The Red Room, Cantonal Museum of Fine Arts, Lausanne, Sveits
• The Sick Girl, Kunsthaus Zürich, Zürich
• The Visit, Kunsthaus Zürich, Zürich
• The Balloon, Musée d'Orsay, Paris