Opprinnelse og institusjonens historie
Toledo Museum of Art sprang ut i 1901 fra overbevisningen til Edward Drummond Libbey. Som glassmaker av yrke søkte Libbey å sikre at den visuelle kulturen forble tilgjengelig for alle – et prinsipp som fortsatt står sentralt i institusjonens identitet. Denne hengivenheten gjenspeiles i museets vedvarende politikk om gratis adgang for allmennheten, en praksis som har blitt opprettholdt siden grunnleggelsen for å fjerne sosiale barrierer til kunsten. Institusjonen ligger i nabolaget Old West End i Toledo, Ohio, hvor den har vokst fra sitt opprinnelige formål til å bli en betydelig tilstedeværelse på et campus som nå strekker seg over nesten 40 dekar.
Stedets historie er tett knyttet til utviklingen av glassproduksjon og den lokale industrien. Det som begynte som en visjon for samfunnsmessig berikelse, har ekspandert gjennom tiår med vekst, og har beveget seg fra sine tidlige fundamenter til et omfattende kompleks av mangfoldige bygninger. Museets utvikling speiler det skiftende landskapet i regionen, og har utviklet seg fra et ensidig fokus på glass til å bli et omfattende arkiv for global kunst. Denne veksten har gjort det mulig for institusjonen å huse et enormt utvalg av objekter, fra eldgamle gjenstander til moderne kreasjoner, i en ramme som stadig utvider sin fysiske og kulturelle rekkevidde.
Arkitektonisk dialog og campusens utforming
Campusområdet brer seg ut over nesten 40 dekar og består av syv bygninger som gjenspeiler en kontinuerlig utvikling av form. Den opprinnelige strukturen, tegnet av Edward B. Green og Harry W. Wachter, gir en følelse av varighet gjennom sine klassiske proporsjoner. Denne hovedbygningen opptar 4,5 dekar med gulvflate fordelt på to nivåer, og etablerer en jordnær tilstedeværelse i nabolaget. Arkitekturen her hviler på en dialog mellom disse etablerte tradisjonene og mer radikale, moderne inngrep.
Frank Gehrys Center for the Visual Arts introduserer et dynamisk, skulpturelt motpunkt til det eksisterende landskapet. Dens tilstedeværelse utfordrer oppfatningen av form og tilbyr en skarp kontrast til de mer tradisjonelle linjene i de tidligere bygningene. Like i nærheten tilbyr Glass Pavilion, designet av det prisvinnende arkitektkontoret SANAA, en annen form for transparens. De buede, gjennomsiktige veggene oppløser grensene mellom de indre galleriene og den omkringliggende naturlige verden, og skaper et oppslukende miljø der lyset blir et primært element i rommet.
De omfattende kunstsamlingene
Museet huser en samling på over 30 000 objekter som spenner over et enormt kronologisk og geografisk landskap. Innenfor disse veggene finner glasskunstens historie en sentral plass, der man kan spore en ubrutt linje fra eldgamle mesopotamiske gjenstander til samtidige verk skapt i museets eget studio. Dette fokuset på glass kompletteres av en rik inventar av europeiske og amerikanske malerier, som gir et sammenhengende innblikk i den vestlige kunstens utvikling. Tilstedeværelsen av disse verkene muliggjør et direkte møte med hvordan lys og pigment har utviklet seg gjennom ulike epoker.
Utover lerretets verden inkluderer samlingen betydelige eksempler på antikke greske, romerske og egyptiske verk. Disse skattene eksisterer side om side med et mangfold av asiatisk og afrikansk kunst, samt middelalderkunst og skulptur. Samlingens bredde strekker seg helt inn i den moderne og samtidige perioden, hvor fokuset skifter mot nyere utviklinger innen form og uttrykk. Denne variasjonen sikrer at museet forblir et sted for studier av den kontinuerlige dialogen mellom ulike kulturer og tidsperioder.
- Kroningen av St. Catharina, 1599
- Getsemane i angst, 1590
- Nymfer i vannet, 1917
- Dansere, 1899
Mesterverk i den permanente samlingen
Nærværet av El Greco i disse salene tilbyr en helt særegen åndelig intensitet, der lys og form beveger seg med et enestående, dramatisk formål. Denne energien finner et annet uttrykk i verkene til Claude Monet, hvis malerier fanger de subtile skiftene i lys og atmosfære. Like i nærheten gir maleriene til Frans Hals en studie i teknisk presisjon og karakter. Disse verkene eksisterer ikke bare som bilder, men som fysiske tilstedeværelser som krever en stille og vedvarende oppmerksomhet.
Samlingen strekker seg inn i den moderne æraen, hvor påvirkningen fra Picasso og de strukturelle utforskningene til Calder og Bearden er merkbar. Disse verkene representerer et skifte i hvordan rom og motiv forstås. Utenfor tilbyr skulpturhagen et helt annet miljø for kontemplasjon. Her samhandler verkene til Alexander Calder og Deborah Butterfield med landskapet, der formene deres formes av det omkringliggende lyset og luften.
- Kroningen av St. Catharina, 1599 - El Greco
- Vannliljer, 1917 - Claude Monet
- Dansere, 1899 - Edgar Degas
- Victoria Duborg, 1866 - Edgar Degas
- Arkitekten, 1840 - Thomas Cole
