Historien og opprinnelsen til Woburn Abbey
Øst for landsbyen Woburn i Bedfordshire, England, ligger Woburn Abbey, et sted med en slektshistorie som strekker seg helt tilbake til det tolvte århundre. Stedets fundament ble lagt i 1145, da det ble grunnlagt som et cistercienserkloster. Denne monastiske tilværelsen vedvarte helt til 1538, da Henrik VIII oppløste cistercienserordenen. Som en direkte følge av denne oppløsningen, gikk godset over i hendene på Russell-familien, og innen 1547 hadde eiendommen etablert seg som residensen til Russell-familien og hertugene av Bedford.
Huset fungerer fremdeles som residens for hertugen av Bedford. Som en fredet bygning av høyeste rang, bærer arkitekturen med seg tyngden av sin lange og staselige historie. Stedet har gjennomgått en fascinerende evolusjon, fra sine religiøse røtter til å bli et storslått landsted, og har opprettholdt sin betydning gjennom århundrer med kontinuerlig forvaltning av den samme slekten.
Arkitekturen og eiendommens utvikling
Grunnlaget for denne storslåtte eiendommen kan spores helt tilbake til konstruksjonene utført av William Russell, 1. baron Russell av Thornhaugh. Området gjennomgikk en betydelig transformasjon rundt år 1630, da Francis Russell, 4. jarl av Bedford, tok fatt på det første arbeidet med å gjenoppbygge herregården på det tidligere klosterområdet. Denne perioden la selve fundamentet for den kjernekonstruksjonen som skulle utvikle seg gjennom århundrene. Senere, i perioden mellom 1787 og 1790, ble eiendommen gjenstand for ytterligere arkitektoniske endringer under ledelse av Henry Holland.
Husets indre kompleksitet kommer til uttrykk gjennom dets mange rom, inkludert over tjue stuer som vitner om en svunnen tids prakt. Disse rommene har overlevd utallige endringer i bygningens grunnplan. Etter oppdagelsen av råte etter andre verdenskrig, ble Woburn Abbeys fysiske omfang endret, og halvparten av bygningen ble revet. Til tross for disse tapene, beholder den gjenværende strukturen sin storslåtte tilstedeværelse som residens for hertugen av Bedford.
Kunstsamlingene i Woburn Abbey
Husets indre rommet en gang over tjue stuer, hvorav flere var fullstendig dedikert til spesifikke kunstsamlinger. Disse rommene rommet betydelige grupper av verk av Joshua Reynolds, Canaletto og Anthony van Dyck. Tilstedeværelsen av disse maleriene vitner om et kuratert miljø der kunsten var vevd inn i selve strukturen av de private boligene. Omfanget av eiendommens besittelser var enormt, og strakte seg langt utover herregårdens vegger til å inkludere en samling på tretti biler.
Verkene til Canaletto er spesielt fremtredende i samlingen. Hans skildringer av venetianske scener bringer med seg en følelse av lys og arkitektonisk presisjon som definerer mye av eiendommens visuelle karakter. Når man står foran disse lerretene, møter man den helt spesielle atmosfæren fra det italienske landskapet, brakt direkte inn i det engelske landskapet. Samlingen preges også av portrettkunsten til Anthony van Dyck, hvis penselstrøk fanger tidens ansikter med en helt særegen stillhet.
- Portrett av Marguerite, prinsesse av Lorraine, 1634 - Anthony van Dyck
- Utsikt over Canal Grande fra Palazzo Balbi til Rialto-broen, 1730 - Canaletto
- Boaz, 1643 - Rembrandt
- Jomfruen og barnet, 1680 - Bartolomé Esteban Murillo
- En landsbyfest nær Antwerpen - David Teniers den yngre
- Parade med påskeokse i en landsby, 1700 - Abraham van Calraet
Betydningsfulle besøkende og historisk bruk
Gjennom historien har eiendommen vært en scene for betydningsfulle skikkelser. I april 1786 vandret John Adams og Thomas Jefferson gjennom de storslåtte parkene, en tilstedeværelse som falt sammen med en epoke preget av betydelig arkitektonisk og landskapelig forfinelse. Senere, i mars 1939, observerte Henry Channon eiendommen og bemerket dens velholdte prakt, bare kort tid før krigens utbrudd endret alt.
Under andre verdenskrig påtok Woburn Abbey seg en funksjonell rolle som strakte seg langt utover livet som et privat familiehjem. Fra 1941 fungerte stedet som hovedkvarter for Political Warfare Executive. Denne organisasjonen opererte sine kontorer i London fra BBCs Bush House, og bruken av Woburn Abbey i denne turbulente perioden står som et speilbilde av nasjonens skiftende prioriteringer under den store konflikten.
