Historien og opprinnelsen til Saragossa Museum
Saragossa Museum, også kjent som Museo Provincial de Bellas Artes, sprang ut av en målrettet bevegelse for å etablere provinsielle museer over hele Spania. Dette initiativet fulgte et kongelig dekret utstedt i 1913, og institusjonen ble formelt grunnlagt i 1916. Dette markerte et betydelig øyeblikk for det kulturelle landskapet i Zaragoza, Spania. Museets eksistens tok sin begynnelse innenfor murene til det tidligere jesuitthøyskolen San Sebastián, et sted som la det første fundamentet for de voksende samlingene.
Museet flyttet etter hvert til sin nåværende beliggenhet i Plaza de los Sitios, 6, 50001 Zaragoza. Denne overgangen gjorde det mulig for institusjonen å utvide sitt virkeområde og sin kapasitet til å huse betydelige kunstverk. Selve bygningen ble opprinnelig tegnet for den spansk-franske utstillingen i 1908, og dermed flere år før museets formelle etablering. Denne forbindelsen til utstillingsperioden knytter museets fysiske tilstedeværelse til en spesifikk epoke av arkitektonisk og sivil utvikling i byen.
Den storslåtte arkitekturen til museet
Bygningen ble opprinnelig utformet for den hispano-franske utstillingen i 1908. Tegnet av arkitektene Ricardo Magdalena og Julio Bravo, strekker bygget seg over et areal på 3 200 kvadratmeter, med en fasade som er 55 meter bred og et dyp på 52 meter. Eksteriøret er preget av stein og fin murstein, og prydes av halvrunde buer og en monumental gesims. I andre etasje finner man gallerier i renessansestil, som tilfører fasaden en følelse av klassisk rytme og eleganse.
Innvendig følger romløsningen en struktur over tre etasjer. Det indre gårdsrommet henter inspirasjon fra Zaporta-gården, og skaper et sentralt punkt for lys og åpenhet midt i det massive murverket. Designet reflekterer en ny-renessansestil, som understreker varighet gjennom tunge materialer og strukturerte proporsjoner. Bygningens tilstedeværelse i bybildet defineres av dette bevisste arkitektoniske språket, som søker å harmonisere de ulike delene av institusjonen.
Store samlinger og avdelinger
Museet rommer over 2 000 kunstverk, fordelt på flere spesialiserte avdelinger som hver forteller sin unike historie. Den permanente samlingen inkluderer arkeologi og antikkens kunst, som sporer regionens historie helt tilbake til den tidligste menneskelige tilstedeværelsen i Ebro-dalen. Ved siden av disse eldgamle levningene fokuserer avdelingen for billedkunst på andre halvdel av 1800-tallet og de første tiårene av det 20. århundre. Denne avdelingen inneholder betydelige verk av Francisco Goya og Joaquín Sorolla, som gir et levende innblikk i det spanske livet fra en svunnen tid. En egen seksjon for østasiatisk kunst bidrar også til å utvide samlingens enorme bredde.
Utenfor hovedbygningen finner vi avdelingen for etnologi og keramikk, som ligger i Parque Jose Antonio Labordata. Denne avdelingen er spesielt kjent for sin samling av iberisk keramikk, som reflekterer regionens eldgamle kunstneriske tradisjoner. Museets kuratering legger vekt på forbindelsen mellom disse arkeologiske funnene og de senere kunstbevegelsene. Tilstedeværelsen av disse mangfoldige objektene muliggjør en kronologisk studie av områdets materielle kultur.
Mesterverk i kunstsamlingen
Nærværet til Francisco Goya i disse salene er merkbart gjennom flere betydningsfulle verk. Blant disse innehar La virgen del Pilar en sentral plass i samlingen. Hans penselstrøk og mesterlige kontroll over lyset definerer store deler av den spanske kunsttradisjonen som er representert her, og tilbyr et direkte møte med malerens egen hånd.
Samlingen strekker seg helt tilbake til slutten av det femtende århundre med Bartolomé Bermejo’s Descent from the Cross, datert til omkring 1477. Dette verket gir en dyp følelse av historisk tyngde. Like i nærheten tilbyr 1581-portrettet Portrait of Gian Paolo Zappi av Lavinia Fontana et annet perspektiv på portrettkunsten. De subtile detaljene i den avbildedes ansiktstrekk inviterer til en stille og vedvarende betraktning.
Andre betydningsfulle lerreter inkluderer Luca Giordano’s Cephalus and Procris in the presence of Diana, malt i 1695. Komposisjonen bærer med seg den spesielle energien fra det sene syttende århundre. I en annen retning fanger Carlos de Haes’s Landscape of Forest and River fra 1862 den naturlige verden gjennom et midt-nittende-talls-perspektiv. Hvert verk eksisterer som en distinkt enhet som inviterer betrakteren til å dvele ved de spesifikke teksturene og fargene i det originale maleriet.
